Freda Kulturminne

Freda arkeologiske minne

Print

Gravhaug Godya HAH.jpgBauta Alnes ID 1532 72909.jpg

Foto viser: (6.0.6 ) gravrøysene i fjøra frå Høggsteinen til Sandneset på Godøya, og ein bauta på Giske tett opp i ein husvegg.

Det er registrert 60 arkeologiske minne i kommunen. Dette er den klart største delen av freda kulturminne. Denne kategorien inneheld gravminne, gravfelt, busetjing/­aktivitetsområde og andre arkeologiske lokalitetar. Eit av dess e minna er vedtaksfreda.

Kommunen har fått registrert 10 større bautasteinar frå eldre tid. (Trude Knutzen, 2004 UiB.)  Under dette kapittelet skal ein gå inn på fleire av dei freda kulturminna, og sjå på mangfaldet. Dette gjeld i forhold til tidsepoke, for eksempel om dei har opphav i jernalder eller ei anna tid, og ulike typar av kulturminne, som gravfunn, tufter etter bustad eller anna. Ein vil presentere kulturminne frå alle øyane i kommunen.

Kommunen har gitt ut eit hefte som gir fleire opplysningar om gravhaugane - Dei store gravhaugane i Giske kommune. Forfattar Silje Opdahl Mathisen, utgitt i 2004. Heftet kan kjøpast m.a. frå Giske kommune og kostar kr 50,-

Disse sidene vil bli utfylt og oppdatert innan slutten av 2014. Kvar øy får sin presentasjon av kulturminne. I dag viser kartet berre eit enkelt bilete av kor kulturminna ligg. 

Fredet eller verneverdig?

Mange lurer på forskjellen mellom fredet og verneverdig. Et fredet kulturminne er selvsagt verneverdig. Men i tillegg til de få kulturminnene som er fredet etter kulturminneloven, kommer tusenvis av bygninger og andre kulturminner som er så verdifulle at de fortjener å bli tatt vare på; de er verneverdige.

I dag er ca 3200 bygninger fredet i Norge, tilsvarende 0,1% av landets bygningsmasse. Om lag 1/5 av den fredete bygningsmassen i landet ligger i Oppland. Over 500 000 bygninger i Norge er eldre enn 100 år, herav 40 000 i Oppland, og mange av dem er bevaringsverdige.  

Det er pr 6. februar 2007 ca 6600 automatisk fredete kulturminner (fornminner) innarbeidet i det nasjonale registeret, Askeladden. De fleste fornminner er ikke kjent og er derfor heller ikke registrert. Det største antallet fornminner er ikke synlige på markoverflaten, slik som steinalderboplasser og spor etter bosetning i dyrka mark. 

Det er flere former for fredning:  

Automatisk fredning

Kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet. Dette gjelder alle arkeologiske kulturminner (for eksempel gravhauger, bergkunst, steinalderlokaliteter, middelalderens kulturlag), ruiner og bygninger. I 1999 ble det vedtatt å forlenge fredningsgrensen for byggverk, slik at disse er automatisk fredet dersom de er fra før 1650. Dette inkluderer også kirkene fra før 1650. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet, likeledes kulturminner på Svalbard fra før 1946. Automatisk fredete kulturminner blir ofte kalt fornminner.

Vedtaksfredete kulturminner

Når byggverk fra tiden etter 1650 og andre kulturminner fra etter 1537 skal fredes, skjer det etter en omfattende høringsrunde, der mange parter får uttale seg. Det endelige vedtaket fattes av Riksantikvaren   

Midlertidig fredning

Kulturminneloven gir anledning til å frede midlertidig. En slik freding kan settes i verk med en gang dersom en bygning står i akutt fare for å bli revet eller ødelagt på annen måte, og det er grunn til å tro at bygningen er fredingsverdig. Fredningen gjelder for en avgrenset periode, slik at det blir tid til å utrede saken og forsøke å komme fram til enighet mellom partene.

Virkemidlet er særlig blitt brukt for å stanse riving av bygninger. Midleritidig freding gir et pusterom for partene til å forhandle, og for vernemyndighetene til å vurdere eventuell permanent freding.  

Verneverdige kulturminner

Et kulturminne kan ha ulike grader av verneverdi, fra nasjonal (som de fredete kulturminnene), regional og lokal. Fylkeskommunen skal kun uttale seg til saker som berører kulturminner av nasjonal eller regional vernverdi. Lokalt verneverdige kulturminner overlates til kommunene alene å vurdere og forvalte.  

Fylker og kommuner har ansvar for å gi verneverdige kulturminner og -miljøer et tilfredsstillende vern ved å ta i bruk plan- og bygningsloven. Etter loven kan kommunene blant annet regulere områder til bevaring og utarbeide nærmere bestemmelser for behandling av bygninger og landskap innenfor det vernete området. Riksantikvaren påvirker kommunene, blant annet gjennom informasjon og økonomisk bistand, til å bruke plan- og bygningsloven for å verne sine kulturminner og kulturmiljøer.  

Nasjonal, regional og lokal verneverdi

De automatisk fredete kulturminnene og vedtaksfredete kulturminnene er nasjonalt verneverdige kulturminner. Det er fylkeskommunen som er regional kulturminnemyndighet og satt til å forvalte disse etter lov om kulturminner (unntaket er middelalderkirker og middelalderbygninger).  

Det finnes også et stort antall kulturminner og kulturmiljøer som er spesielle for et fylke eller en region, men som kanskje ikke har fredningsverdi. Slike kulturminner er ikke fredete etter lov om kulturminner, men det bør vurderes om de skal markeres som hensynssone etter pbl §11-8 c i kommune(-del)planer. På reguleringsplan kan en slik hensynssone videreføres etter pbl § 12-6. Et annet alternativ er å knytte bestemmelser etter pbl § 12-7. 6 om bevaring av kulturminne knyttet til arealformålet, sammen med juridisk linje, sosikode 1210.  

Det er også mange kulturminner som kun har en lokal verneverdi for kommunen, bygda, tettstedet eller gården der de ligger. Kommunen har også anledning til å sikre disse gjennom regulering.  

Vi kan ikke frede eller verne alt

Etter kulturminnelovens definisjon er det meste rundt oss kulturminner, men det er verken ønskelig eller praktisk mulig å frede eller verne alt. Riksantikvaren har til oppgave å frede et tverrsnitt av kulturminner fra hele landet. De skal representere forskjellige etniske og sosiale grupper, tidsepoker, næringsveier og offentlige virksomheter. Kulturminner som kjennetegnes ved høy kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet hører også med. Til sammen skal disse kulturminnene gi et bilde av samfunnsutviklingen og beskrive de impulsene fra omverdenen som har preget byggverk, kunst og kultur gjennom århundrene.  

Vi skiller mellom faste og løse kulturminner. Gravhauger, boplasser, bruer og bygninger er eksempler på faste kulturminner, mens gjenstander vi kan bære med oss regnes som løse kulturminner. Med noen unntak, som eksempelvis verneverdige fartøyer, er Riksantikvarens ansvarsområde begrenset til de faste kulturminnene. De løse kulturminnene blir tatt hånd om av museene.  

Lov om kulturminner

Kulturminneloven beskytter mot uheldige inngrep, fastsetter strafferammer for den som skader et fredet kulturminne og beskriver eiernes rettigheter og forpliktelser. Loven setter også grenser for utførsel av kulturminner. Riksantikvaren skal påse at dette lovverket blir fulgt opp.  

Definisjoner

Med kulturminne menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.   

Med kulturmiljø menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. En fredningssak vil i dag, i større grad enn for bare få år siden, legge vekt på hvordan det enkelte objekt kan bevares i en meningsfylt sammenheng, og hvordan denne sammenhengen kan bevares for ettertiden  

Automatisk fredete kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til eldre enn 1537 og skipsfunn eldre enn 100 år (båter, skipsskrog, last o.a.). Ved erklæring om at stående byggverk stammer fra perioden 1537 – 1649, blir disse også automatisk fredet, jf. kulturminneloven § 4 tredje ledd. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven § 4 annet ledd. 

Med nyere tids kulturminner menes kulturminner yngre enn 1537.

 
 

22.11.2013     Apeland, Magnhild


AdmirorGallery 4.5.0, author/s Vasiljevski & Kekeljevic.
Print